merit

'merit 1. noun

1) (the quality of worth, excellence or praiseworthiness: He reached his present position through merit.) fortjeneste, utmerkelse

2) (a good point or quality: His speech had at least the merit of being short.) fortrinn

2. verb

(to deserve as reward or punishment: Your case merits careful consideration.) fortjene, gjøre seg fortjent til

- meritorious

fortrinn

I

subst. \/ˈmerɪt\/

1) fortjenstfullhet

• a work of great merit

et svært fortjenstfullt arbeid

2) fortreffelighet, fremragende dyktighet

• her great merit was obvious

hennes fremragende dyktighet var åpenbar

3) verd, verdi

• there is not much merit in that

det er ikke mye å være stolt over

4) fortrinn, fordel, (god) egenskap, (god) kvalitet

• the book has its merits

boken har sine kvaliteter

5) (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning

make a merit of regne til egen fortjeneste (fremstille eller anse (egne handlinger) som prisverdige)

merits fortjeneste (om juridisk sak e.l) faktiske omstendigheter, faktiske forhold

• the merits of the case

det virkelige saksforholdet, de foreliggende fakta

merits and demerits fortrinn og mangler

on its merits på saklig grunnlag, ut fra saklige hensyn, rent objektivt

• judge something on its merits

bedømme noe rent objektivt, bedømme noe på saklig grunnlag

the Order of Merit fortjenstorden (i Storbritannia)

promotion by merit forfremmelse på grunnlag av dyktighet\/kvalifikasjoner

II

verb \/ˈmerɪt\/

fortjene, gjøre seg fortjent til, være verdig